I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Jeg har aldri følt et behov for å rope ut om egne utfordringer til hele verden. I dag gjør jeg det likevel. Det føles riktig. Fordi åpenhet rundt psykisk helse hjelper. For meg, men også for andre som ikke orker.

Jeg har vært åpen, til de som er nære. De som går nært. Som lytter. Og som gir tid.

Ikke flau.

Ikke lenger. Jeg vet det ikke er noe å være flau over. Gjennom å være åpen, nysgjerrig og søke kunnskap har jeg forstått noe viktig. Vi er skrudd sammen forskjellig og alle kan møte psykiske utfordringer i livet. Selv, eller gjennom at noen nære strever. Biologi, belastning, kropp og sinn gir ulike uttrykk og utfordringer. Kroppen, som er helt fantastisk, kan gi oss utfordringer. Alle har en psyke, alle kan lære litt mer om hvordan vi møter den. Hos oss selv, men også hos andre.

Ikke flau lenger, men flau og dum har jeg følt meg. Noe på grunn av hvordan jeg har blitt møtt av andre. Mest min egen selvjustis.

Ta deg sammen.

Hvorfor vil ikke kroppen? Hva er det som er så skummelt på utsiden av huset, eller på butikken? Hva er poenget med innvendig vulkanutbrudd på en rolig venninnekveld? Hvorfor får jeg ikke puste? Hvorfor må jeg spy?

Jeg visste lite om angst og panikkangst før kroppen min sa ifra. Og lite visste jeg at det ikke var min feil. Kroppen min gav beskjed om at jeg måtte høre etter. Takk. Hadde jeg visst mer, hadde jeg kanskje ikke vært like redd som jeg var.

For det meste, gir åpenhet gode opplevelser av å bli møtt, forstått og sett. Samtidig bobler det i meg når jeg opplever at det fortsatt er de som mener dette er noe som rammer de svake. Som har en nedverdigende holdning. Som ber en som strever om å ta seg sammen, skjerpe seg. Det er verken konstruktivt, eller et uttrykk for kjærlighet. Det er bare ødeleggende.

Møt. Forstå. Se.

Ungdommen trenger bedre. Voksne også. Vi kan ikke hysje ned følelsene. Vi kan ikke late som de ikke er der, eller at de har skyld. Vårt vern mot menneskers dømmende natur, er kunnskap. COME ON. Kan du ikke nok? Les. Vet du ikke hva du skal gjøre? Spør. Lurer du på om en du er nær strever? Vær stille og lytt med hjertet. Har tenkt tusenvis av ganger at jeg så gjerne skulle brukket foten. Da møter man en forståelse. Det er enkelt å forholde seg til. For alle.

Fine folk og fine øyeblikk, det er virkelig mye verdt. Jeg vil også gi tid. Til andre. Til meg selv. Selv trenger jeg tid til å forstå, bearbeide og snakke.

Takk for at du leste.

Skrevet av Maria (den med angst) & Ida