Fredag 13.9.24.
Dette er et utdrag fra dagboken min. Det startet som et forsøk på å skrive hver dag i ett år: om et nervesystem i høygir, jakten på ro, barneønske og forventningene vi stiller til oss selv. Nederst finner du et lite skritt to år frem i tid.
Det er fredag. En skikkelig treig en. Grunnen er Vallergan. Litt Vallergan-hangover har ikke skadet noen, sa noen. Det er allergimedisin. I ett til to år brukte jeg det nesten daglig, grunnet total mangel på søvn. Var jeg heldig fikk jeg to timer om natten uten. Nervesystemet mitt var i høygir, og det viste seg å være en lang vei for å få det tilbake i balanse. Det viser seg å være en uendelig oppgave å finne den. Kanskje det er viktig å være litt i ubalanse for å være i balanse? Jeg trenger overskudd for å jobbe med balansen. Jeg kan danse. Har jobbet med balanse store deler av livet. Det må øves på, spesielt om man ikke har det fra start.
For min del har jeg blitt ekspert på å kjenne når jeg er i ubalanse. Ekspert og ekspert, hvem er egentlig eksperter på noe tenker jeg, men du skjønner. Kroppen går inn i angst, nervesystemet trigges og stresses. Det er jo selvfølgelig noen tydelige og erfarte grunner til dette, men det føles noen ganger jævlig irriterende å ikke kunne spørre underbevisstheten: Hva var det denne gangen? Hvorfor? Drit i å være helt escape room.
Jeg har ikke tatt Vallergan på noen år. Det er ett år siden jeg var ferdig i terapi. Aldri si aldri, men for denne gang. For meg en opplevelse som reddet livet. Hadde kjempet videre uten, får jeg håpe, men innimellom var jeg redd. Det var samboer også. For livet mitt. Det var noen veldig veldig tøffe håpløse år. Jeg er glad jeg holdt meg fast. Takk til mine folk. Heldigvis hadde jeg en hund. JLo. Ubetinget kjærlighet rett inn. HLR.
Tilbake til fredagen igjen. Livet stresser meg. Oppgaver, forventninger, hverdagen, dømmende blikk, noe jeg synes er menneskelig, men lite raust og mest sannsynlig lite gjennomgått selvransakelse av personen som dømmer. Gjør det selv også. Tar meg i det og straffer. Hvor var vi? Jo, livet og stress. Jeg sliter med meningen i store deler av livet. I andre deler ser jeg utrolig entusiastisk på livets små gleder, og mening føles nærmere. Men hvorfor leter vi etter mening? For det er jo ingen. Det må vi vel klare å kjenne på. Vi kan finne mening for oss selv og det gir mening. Der er jeg.
Jeg har havnet i en felle hvor jeg stresser over at jeg ikke klarer å la være å stresse. Det er viktig å bli stressfri for å ha overskudd til å fortsette å levere. Det gjør ro til en plikt i stedet for hvile. Det krever enormt mye mot å tørre å stoppe opp. Det krever mot å gå egne grenser etter i sømmene og faktum i øynene. Hjelp! Andres følelseshåndtering og reaksjoner er faktiske ting de må bære selv. Det er ikke min jobb å fikse det for dem og min verdi ligger ikke i hvor mye jeg kan strekke meg for andre. Sånn for å få det på det rene.
Fredagen. Grunnet triggere øker stresset i kroppen. Alt som er lært i terapi, alle verktøyene må opp i ringa. Først må jeg la meg selv hvile litt før jeg begynner på jobben. Men hvil ble til mer stress. Mindre søvn. Mer stress, enda mindre søvn. Triggere kan sette i gang en prosess av dimensjoner, fordi årene fra 0 til voksen sitter godt i kroppen og alle sjargongene og mønstrene sitter i ryggraden av underbevisstheten. Dette har jeg fått verktøy mot. Dette jobber jeg med konstant for at det skal bli det nye automatiske. Det er vanskelig. Man føler seg alene.
Alle gjør feil. Og til alle dere stolte der ute: Det er som oftest mer ødeleggende enn styrkende. Til ingen hjelp. Jeg misliker stolthet og elsker ydmykhet. Ydmykhet sammen med tydelighet og trygghet. La oss være stolte av det vi har gjort, men ikke la oss være så stolte at man ikke kan innrømme å gjøre feil. Ifølge min psykolog er man ikke menneskelig om man ikke gjør feil. La oss skåle for feil. Da lærer vi og utvikler oss. Jeg ønsker å omringe meg med mennesker som er mennesker, altså de som gjør feil. Kanskje noe sånn:
Ydmykhet med tydelighet.
Stolthet med feil.
Trygghet i ærlighet.
Jeg og min kjæreste, prøver å få barn. Vi har prøvd en stund nå. Det viser seg å være vanskelig. Jeg er nærmere 40, han er nærmere 30. Orker ikke å skrive om alt som kan være grunnen til at det er vanskelig, det kan være så mangt. Det er tungt å bli skuffet hver måned, derfor avtalte vi en pause fra å både tenke på det, snakke for mye om det og jobbe målrettet. Det hjalp veldig. Når man først har bestemt seg skjer det noe rart, da blir man nesten gal om det ikke skjer. Mange prøver lenge, og vi er åpne for at det kan ta tid.
Jeg vet også at jeg alltid har sett på livet som mangfoldig og sett mening i andre retninger enn å få barn. Jeg liker andres barn og de liker meg. Må jeg ha barn selv? Hvorfor er det så viktig? Jeg kommer til å elske et potensielt barn i stykker. Kanskje er det dette som skremmer meg. Vil jeg virkelig sette et barn til denne verden? Ødelegger det kognitive for det vi er programmert til å gjøre fra naturens side? Jeg vil heller gjøre det fordi jeg virkelig vil enn for at samfunnet forventer det. Her føler jeg at jeg kunne skrevet så mye, men jeg orker ikke. Kroppen er tung. Jeg ønsker meg hvert fall barn nå. Jeg var usikker før. Jeg er uendelig glad for at jeg har gått i terapi før jeg får barn når det først ble sånn. Så får vi bare krysse fingrene for at vi klarer å bli gravide.
Valgte å ta Vallergan på en torsdag, så fredagen er sløv. Sov godt, og våknet tung og med et slør over øynene. Men bedre enn å leve i startfasen av et panikkanfall i timesvis. Det som er deilig er at Vallergan funker nå. Før ga tabletten meg skarve to ekstra timer. Nå gir den meg mer, samtidig som musklene får slappet av litt. Grunnen til at jeg tar Vallergan er fordi det ikke er avhengighetsskapende, kun mentalt. Akkurat som snus, som jeg har holdt meg unna i nå snart ett år. Noen kilo ekstra, men det var det virkelig verdt for min del. Nå er jeg avhengig av Vallergan-versjonen av sovetabletter, nemlig nikotinfri snus.
Dette er første gang jeg skriver en slags dagbok siden jeg var barn. Jeg har herved startet på et prosjekt med å skrive hver dag i ett år. Siden dager for meg kan variere veldig i engasjement og farger, gir jeg meg selv lov til å noen dager skrive i stikkord eller bruke få setninger.
Nå skal jeg til et shoppingsenter midt i byen for å fikse mobilen. Har nå hatt to dager uten telefon og det har vært skjønt. Resten av dagen skal jeg se om jeg orker å lage en plommekake, dra innom andelslandbruket, rydde hjemme, gå tur med hunden, trene, jobbe i hagen og lage en god middag. Sånn fungerer min hjerne. Så ender jeg med å bli skuffet hvis jeg ikke får til alt. Allerede kjenner jeg på kroppen at den ikke er der hvor den orker dette. Jeg ser jo at dette er litt for mye å be om av noen som er sløvere enn vanlig og som burde hvile, kanskje til og med sove mer. Det blir spennende å se hva det blir til.
Akkurat nå svetter jeg litt fordi det er strålende vær ute, og grunnet store vinduer blir det drivhuseffekt her inne. Så spørsmålet er om jeg skal dusje. Burde ha dusjet i går. Liker ikke shoppingsentre, så kommer til å gjøre alt for å utsette, så da blir det vel dusj da, selv om jeg synes det å dusje er så kjedelig.
MANDAG 05.10.26.
Ligger med luftveisinfeksjon i senga, men med en 9 måneder gammel baby på vift med pappaen. Dessverre er JLo død. Sorgen er stor. Fytti. Jeg har det også på tross av det bedre enn noen gang. Tenk om det beste fremdeles er foran meg. Det kan være.
Skrevet av: Maria Di Lorenzo